Hvem er Romanifolket? Romanifolket er en egen folkegruppe som har levd her i landet gjennom århundrer. På Sørlandet ble denne folkegruppen omtalt som "fant", mens "splint" var vanlig på Vestlandet. I lover og offentlige dokumenter ble navnet "omstreifer" benyttet. Selv kaller de seg "vandriar", som er opphavet til begrepet reisende. Språket deres kalles romani. Deres opphav er noe usikkert.

Samfunnsforskeren Eilert Sundt (1818 - 1875) mente at de var et omreisende folk som på slutten av middelalderen spredte seg fra Tyskland. Selv mener taterne at deres opphav er en folkegruppe som utvandret fra Nord-India for mange hundre år siden. Nyere forskning støtter denne teorien støttes blant annet på grunn av språkmessige likheter. I dag finner en tatere over det meste av Europa, og mye kan tyde på at dcenne folkegruppen har hatt tilhold i Norge ca 500 år. Taterne har vært en sterkt diskriminert folkegruppe over hele Europa, så også i Norge. Myndighetenes politikk overfor taterne har vært basert på fordømmelse av deres levemåte og kultur. I 1643 innførte myndighetene innenlandsk passtvang for tatere. Fra 1710 kom det påbud om organisert "fantejakt". I hver kommune ble det ansatt en bygdevekter, også kalt "ståtarkonge". Han skulle holde bygdene fri for omstreifere. Elverum hadde egen "ståtarkonge" helt fra til ca 1900. På 1700- og 1800-tallet var det straffbart å tigge eller streife om på veiene. Mange tatere ble arrestert. Inntil 1912 var det påbud ved lov at det i tukthus og slaverier skulle drives kristendomsundervisning slik at tatere som var anbrakt der kunne bli konfirmert. I 1897 ble "Foreningen til motarbeidelse av omstrifervesenet" opprettet av kirkens folk. Foreningen etablerte arbeidskolonier og barnehjem. Den mest kjente er Svanviken Arbeidskoloni på Nordmøre, som var i drift fra 1908 til 1989. Med hjemmel i Vergerådsloven av 1896, Løsgjengerloven av 1900 og Straffeloven av 1914 kunne taterne plasseres i disse institusjonene mot sin vilje. I 1914 fikk foreningen i oppdrag av Kirkedepartementet å administrere vergerådenes bortsettelse av omstreiferbarn. Fram til 1951 var 1068 barm anbrakt under tilsyn. Denne virksomheten førte til at mange taterfamilier ble splittet. Taterne har alltid vært et reisende folk. De har livnært seg gjennom handel og håndverk. I Handelsloven av 1929 ble omreisende handelsvirksomhet forbudt. I Dyrevernloven av 1951 kom forbud mot at omstreifere kunne bruke hest. Det er blitt vedtatt en rekke lover hvor hensikten har vært å hindre taternes tradisjonelle livsform. Myndighetenes behandling av taterne er kanskje det mørkeste kapittelet i norsk historie. Taternes håndverks- og erversvirksomhet Produkter og tjenester har vært rettet mot storsamfunnet, først og fremst på landsbygda. Taterne hadde kunnskaper som ikke var allment utbredt, herunder blant annet kastrering av hester, ulike typer metallarbeider og supranormale tjenester slik som å spå framtiden og helbredelse. De dro nytte av fordommer i samfunnet og spesialiserte seg på yrker som andre unngikk, Produserte nisjeprodukter det var stort behov for visse perioder, blant annet vevskjeer, lysestaker, blikktøy. De utførte tjenester og drev salg i utkantområder som ellers var dårlig dekket med visse spesialiteter og produkter, som blant annet salg av blikkvarer og blikkenslagertjenester. Taterne så raskt nye trender og behov som åpnet nye markeder. Felles for en rekke av håndverksproduktene var at det dreide seg om varer som hadde lave materialkostnader, men som krevde stor arbeidsinnsats slik som vevskjeproduksjon. I fantefortegnelsen fra 1845 er yrker angitt for enkelte: · Håntering av hester/hesteskjærere 31 personer ·          Vevskjebinding 43 personer ·         Skorsteinsfeiere 24 personer · Kammakere 18 personer ·          Metallarbeid 43 personer ·          Kurvbinding 13 personer ·          Andre sysler 19 personer ·          Militær bakgrunn 7 personer Reisemåter Hest og kjerre var vanlig transportmiddel i innlandet sommerstid fram til begynnelsen av 1950-tallet. Om vinteren var slede i bruk. Ofte kunne flere familier reise i følge. De som ikke hadde hest benyttet håndkjerre eller gikk til fots. Forbudet mot bruk av hester førte til at sykler og håndkjerrer ble brukt inntil det ble vanlig med bil. Bak på vogna eller sleden lå lærskreppa. I skreppa ble sengeklær og tøy oppbevart. Kaffekista hørte også med til reiseutstyret, her ble mat og kjøkkenutstyr oppbevart. I kystdistriktene var båten det vanlige framkomstmiddelet. Både seil- og robåter var i bruk. Disse ble etter hvert erstattet av motorbåter. Mange benyttet også rutebåtene. Boforhold Taterne bød fram sine varer og tjenester rundt om i bygdene. Sommerstid bodde de ofte ute under åpen himmel, eller la seg under vognene. På 1920-tallet begynte det å bli vanlig med telt. Noen sydde teltene sine selv. Utover i 1960-årene ble teltet skiftet ut med campingvogn. Vinterstid leide mange tatere seg husvære på bondegårder og husmannsplasser for kortere eller lengre tid. Skysstasjoner og overnattingssteder hadde ofte egne "fantestuer" hvor de tok i mot tatere. Ulåste koier og småhus langs reiserute ble ofte brukt til overnatting. Etter hvert var det mange taterfamilier som leide seg egne husvære for hele familien gjennom vinteren. Andre kjøpe små stuer eller hytter som de hadde som vinterkvarter. Mange steder var det vanlig at flere taterfamilier slo seg ned i samme området.