Våren er kommet, det merker vi godt,
sildring fra bekken bak huset vårt.
Hvorhen går ferden, tja, det vet vi ei.
Vandriar finner jo alltid en vei.

Ut og la følelser slippe fri, romanifolket, ja det er vi.
Reisen blir lang den første dag.
Vandriar møtes, vi slår oss i lag.

En camping vi finner og slår av på farten.
Er det ikke vandrri da, han der med hatten.
Joda, han vifter med handa si. Hei, det er jo tjukkeste slekta mi.

Kjerringene roper, nå koker kaffen.
Ska du drikke'n i vogna eller ute på bakken.
Snakker om vinterens harde tid, forfalte avdrag for mars og april.

Tidlig om morran ble det liv i leiren, mannfolka strever, vi må jo i vei.
Får meg en jobb, og hvis den blir stor,
tar jeg med svigerfar, svoger og bror.

Trekkspill, gitarer, fele og sang, vi har jo et eget Romaniband.
Buroer avar, vi parrar med dom.
Tidlig om morran står plassen vår tom.

Detta var visa, om oss vandriar, som er fornøyd med det liv vi har.
Gjør hva vi kan, for hele vår slekt.
Vandirar, vandriar, det er nok best.

Ja, dette var visa om oss vandriar som er fornøyd med det liv vi har.
Gjør hva vi kan, for hele vår slekt.
Vandriar, vandriar, det er nok best.

Nu spelar høstvindens sus i bjørkens krona.
Den spelar både dag og natt, og aldri ro den får.

Aldrig så får man kvelden som man elskar.
Aldri så får man vel den man har kjær.
Seg varfør, varfør, har du meg bortlemnat.
Lemnat som et vissnat løv i høstvindens sus.

Sørjande hjerta, legg deg at hvila.
Tro ei at vennen har deg forlatt.
Tro ei at vinterens iskolda kylar,
har bortlemnat minnen från en sommar som er gjømt.
Om jag fikk vandra, fikk vandra vid din sida.
Sida vid sida, ock hand uti hand.
Akk, om jag kunne få kyssa bort de tårar,
tala med henne en høstemarksnatt.

Av sorg ock av smerta det finnas i værlden
Nær man blir bedragen i livet og kallt.
Ei finnas det solljus ej heller non gledje.
Ensam førsluten ock bortglømt från alt.

Jag minnas den dagen jag drog ut i værlden.
Lyckan meg følgde at bilda et hem.
Jag blev elskat av alla av barn ock av maka.
Vad visste jag då utav sorger ock strid?

Men lyckan den varade inte så lenge.
Førføraren kom ock jag øvergav meg.
Jag trodde ej verden så hårdt skulle straffa.
Nu er jag så ensam, ock hon långt från meg.

Jag er ju et barn av den bortglømda rasen,
Från långt inn til strand likt et villfarent får.
Jag blev hatat ock piskat, fikk stryk utpå færden,
Før at jag var et fattigt sigenarebarn.

Jag sitter i cellan så trånger ock dyster,
Mitt hjerta vil brista, oh, hjelp meg o Gud.
Hjelp meg at leva et liv til Guds æra
Så fengelsestiden den långa,tar slut.

Men hør alla gossar som lykkas i livet,
Bed då en bønn før den fallna en gång.
Mennskligt det var at jag så skulle falla.
Takk du din Gud, at det inte var deg.

Men två må man vara om livet ska lykkas.
Två til at bygga, ock två til at bo.
Två må man vara i sorger ock gleder.
Två til at dela det dagliga brød.

Taterleiren gyldnes inn i nattens mørke slør
Bålet ulmer svakt med matte glør.
Intet er som før, med ungdom, elskov, dans og sang.
Nå er natten kald og lang.

Ref: Tater-Maria har stilet høyt i livets spill,
Nå er hun blitt gammel, men engang var hun ung og vill.

Ja, skjønn var Maria når dansen gikk i flammeskjær.
Aller deiligst var hun, når hennes tatergutt var nær.
Vid ble ringen om bålet, når hun egget til dans.
Kort var veien til stålet, krysset viljene hans.
Tater-Maria har hatt gevinst i livets spill,
Nå er hun blitt gammel,men engang var hun ung og vill.
Minnene de skifter fort for den som gammel er,
Synene forblir i bålets skjær.

Se,her lever fortiden i skyggene omkring,
Visker om forgagne ting.

Ref: Tater-Maria har stilet høyt i livets spill,
Nå er hun blitt gammel,men engang var hun ung og vill.
Ja,skjønn var Marianår dansen gikk i flammeskjær.
Aller deiligst var hun,når hennes tatergutt var nær.
Osv.

Det er fest uti sigenarlegren, elden den flammar mot sky.
Fest uti sigenarlegren, ett alt brusande syn.
Men en vakker saga dog du gav meg, kjærlek så het ock så øm.
Vissheten at du håller av meg, fast det bara var en drøm.

Ref: Du blir aldrig min,men aldrig glømmer jag
Ja,du min vakra sigenare.

Sigenare, du tok mitt hjerta ifrån meg,
Med ljuvliga tonar, med musik ock med song.
I mitt hjerta jag kjende,vi var skapt før varandra.
Du før meg var den enda,fast du hadde nån an.

Ref: Du blir aldrig min,men aldrig glømmer jag.
Ja,du min vakra sigenare.

Øst ock vest kan aldrig nå varandra ock du kan aldrig bli min.
Hvar sina vegar vi må vandra, ock aldrig mer du blir min.
Men en vakker saga dog du gav meg, kjærlek så het ock så øm.
Vissheten at du håller av meg, fast det bara var en drøm.

Ref: Du blir aldrig min, men aldrig glømmer jag.
Ja,du min vakra sigenare.

Mellomspill.

Du blir bara min, ock aldrig glømmer jag.
Ja, du min vakra sigenare.

Nede i Sachen en pige så skjønn
levde så herlig sitt liv.
Hun var sigøyner,av stammen hun kom
hit til det fremmede land.

Hun dyrket musikk i en skjønn harmoni,
spillede på sin gitar.
Sang om sitt liv i det fremmede land,
og det var skjønn harmoni.

Det var en greve,en ridder så skjønn
lyttede også dertil.
Straks så forelsket i pigen han blev,
sukket,o gid du var min.

Greven han ganger til pigen og spør,
sig meg hva er dog ditt navn.
Jeg er sigøyner,fra stammen jeg kom.
Edith,se det er mitt navn.

Vil du meg elske,meg elske på jord,
elske meg på all min ferd.
Kronen av gull og juveler du får,
si meg hva ønsker du mer.

Jeg er sigøyner,og greve er du,
aldri jeg svikter min stand.
Jeg er fornøyd med mitt liv som det er,
her i det fremmede land.

Greven drog dolken alt ut av sin slir,
støtte den heftig i seg.
Pigen hun kastet seg over hans lik,
kan du tilgive meg.

Nede i Sachen ved elvernes bredd,
ligger en ekse på grav.
Der hviler greven og pigen i fred,
behengt ut av kranser og bånd.

Frem fra bylten under stredet dro de tatergutten frem.
Far og mor var begge døde,folk tok barnet med seg hjem,
Ga det hus og hjem og pleie,tilsyn som sin egen sønn,
holdt det borte fra det leie,lærte ham sin egen bønn.
utten vokste og ble vakker,snill og flink han var som få.
Men mot skoletiden lakker,synes verden mot ham gå.

Barna kunne ei la være lidt og sårt og skjelt ham ut.
Hvorfor leker du ei mere,kom til oss du tatergutt.
Han i ungdomsflokken kommer,ungdommen de får ham kjær.
Jentene omkring ham flokker,liker seg best hvor han er.
Med den mørke lugg i pannen,glimtet som fra øyet går,
jenter blir som fra forstanden,blomsterhilsener han får.

Så Johan er blitt forlovet,fogdens datter og det var,
som seg lasset med ham våver,trosser bud fra mor og far.
Så en aften de spaserte,fogden ropte etter dem:
Taterskikken fort du lærte,Ingrid,aldri mer kom hjem.
Ingen dolk kan mere stikke,ingen pil går lengre inn,
Enn de angerfulle sjekker,dypt i unge Johans sinn.

Ingrids rykte var i fare,hun så skjær og mild og ren.
Mennesker de bygger snarer,jeg vil sønderrive dem.
Johan stanser opp ved grinden,rolig tar han hennes hånd.
Ingrid min,nå færer vinden bort for evig med mitt navn.
Du vil aldri freden finne,dersom du skal følge meg.

Du må hjem igjen og vende,taterstien blir min veg.
Takk for at du på meg trodde,du var solen i mitt liv.
Du så hva som i meg bodde,alltid står du som en siv.
Som en siste avskjedshilsen bøyer han sitt hode ned.
Atter bort dro Johan Nilsen,ingen kjenner mer hans sted.

Hun fødtes en høstkveld i skogen,
I skjær av det flammende bål.
Velsignet av fantefolks eder
I lys av det blinkende stål.

Hun svøptes i fattige pjalter,
Og sovnet så inn hos sin mor.
Mens leiet var redet av mose,
Og rein på den høstkolde jord.

Da solen forsvant gjennom baret,
Var fant-Sonjas mor sovnet av.
En svarthåret mann og en unge
Var følget til fant-kvinnens grav.

Så vandret de to mot sin skjebne,
Han dreptes i slagsmål en vår.
Men Sonja fikk lov til å leve,
Og så fikk hun bygdefolks kår.

Årene gikk, hun ble voksen.
På Kristus hun lærte å tro.
Av husbondens sønn ble hun elsket,
Mot livet hun lekte og lo.

Men jaget ble hun uten skånsel,
Fra lykken i husbondens hus.
Til glede for presten og folket,
Falt fant-Sonjas gleder i grus.
Hun døde forsmådd av den lykke,
Som bygdefolks kår henne gav.
Og barnet hun bar under hjertet,
Fikk hvile i fant-Sonjas grav.

Født sigøyner vandrer jeg omkring.
Fremmed jeg til berg og daler kom.
Gleden fant jeg i den fri natur.
All min smerte sperrer meg i bur.

Alltid sorg og skuffelser jeg led.
Spør meg ei hvorfor,ei svar jeg vet.
Spør du stjernen som på himlen står.
Spør du vinden,spør du bølgen blå.

Nedi dalen i blant blomsterskrud,
Vandrer der en pike lik en brud.
Friske roser bær hun på hvert kinn.
Lokker flagrer i den sakte vind.

Mostalainen,du som er min sønn,
Gi du meg en shilling til et brød.
Født i fattigdom og trange kår.
Alt jeg savner,det er sol og vår.

Også jeg er fattig uten hjem,
Også jeg må hånden rekke frem.
Fantegutten må alene gå,
For hans sorger ingen kan forstå.

Det ruller ei vogn gjennom livet,
og ingen vet veien den drar -
Du fødtes til fantefolks evige ferd
med taternes konge til far.
Ei svarthåra veiens prinsesse
fikk holde ei bjønesterk hand
og endte som taternes dronning
med arv fra han far, Stor-Johan.

Så rusla du trufast bak vogna
i følge med kvinner og menn
der du fikk din del av det rastløse blod,
og vegen du gikk ble din venn.
Ditt hjem ble den rullende kjerra
med utsyn mot skoger og gjell,
hvor taket var sjølveste himlen
med stjerner som tentes mot kveld.

Når leirbålet slokna mot natta
og følge og skog gikk i ett
da hvilte du kroppen mot mose og lyng -
en vandringsdag gjorde deg trett.
Men du kanskje tente en flamme
mer varig enn leirbålets glød
hos gutten med odel til garden,
med eng og det daglige brød.

Og du møtte ydmjuk din skjebne
da vegen ble kronglet og hard.
Marie, du rakte fram handa til dem
som trengte ei mor og en far, -
Nå bærer du sølja og beltet,
med taterdronningens glans.
Så gi meg din spådom om livet,
du vet, livet er ingen dans - !

Ei vise jeg vil sjunge

om de vil høre på.
Den handler om de tatere
som øst i Solør fær.
Ja, et slags folk vi haver fått,
om vi vil regne stor og smått,
som trakter etter rikedom,
men ingen rikdom får.

Ja, Stor-Johan jeg nevne vil,
det er en real kar,
har mange store sønner,
som er til hans forsvar.
De lider mye nød og tvang,
og lider mucket ondt iblant,
det dø til domses karakter,
vi skriver inte mer.

Ja, hester han dressere kan
som på en eksismo.
Han kommer inn på hver en mann,
dom tror på hanses ord.
Då han hurtig tømmen tar,
så kjenner dom hans tømmelag,
på to ben han dom fort kan få,
så fort han ønske vil.

Men det hender også mang en gang
at disse tatrene
i store følger møter opp
så hver och en kan se.
Ja, føst så blir det takk for sist,
med kaffe slukker dom sin tyst,
senn blir det talt om vidt og bredt
hva dom har høt og sett.

Landhandler en, landhandler to,
om han er noget dyr,
med tomme flasker går dom inn
og kjøper politur.
Det blir en restrasjon
som fresker oåå et tatermot,
et rus iblant gjø godt
og vel i både kropp og sjel.

På mitt skjerf du bandt en knute,
da vi tok på broen farvel.
Hvem skal løse den der ute,
hvor vi drager hen i kveld ?
Når det lysner, er vi langt herfra,
mon du har meg i tankene enda ?
Kanskje har du alt en annen på ditt fang,
glemmer meg som satt der fø så mangen gang.

Nei, deg kan jeg aldri glemme
hvor så hen i verden jeg går.
Og du skulle bare kjenne
hvor mitt hjerte for deg slår.
I mine tanker er du alltid nær,
ja, hver kveld, og om aftenen især.
Aldri noen mere
hvisker ømt farvel
når vi drar til teltet hen
den sene sommerkveld.